HVOR MYE, ELLER LITE, ER MIN SØNNS LIV VERDT FOR TRONDHEIM KOMMUNE?

Lang historie kort, min sønn har, til tross for handlingsplan fra trondheim kommune (BFT) hvor det står tydelig at min sønn har behov for et skoletilbud han kan nyttiggjøre seg, ikke hatt et reelt skoletilbud i kommunen på 4 år. Alt er forsøkt ift til innføring i vanlig skole og vi har ikke lyktes med dette. Både fylkesmann og Oppvekstkontoret har tidligere vært inne i saken. Det har blitt åpnet flere tilsynssaker mot kommunen (skole og bft) på bakgrunn av klager fra meg, hvor Fylkesmannen konkluderer med lovbrudd i sine rapporter både mot tidligere skole og BFT. Presiserer for ordens skyld at samarbeidet med BFT har bedret seg begraktelig pga dette og at BFT nå gjør det de kan iht sine ressurser og myndighet.
Tidligere hjemmeskole, hvor sønnen heller ikke mestret å være elev, skrev et vedtak som i fjor som omhandlet 1 til 1 undervisning utenfor skoleområde og på sikt forsøke å innføre sønnen i et slags skolemiljø, uten at det er en plan eller konkret målsetting for dette.
Dette er ikke et reelt skoletilbud som min sønn kan nyttiggjøre seg ift hans psykiske helse, er ikke iht sakkyndig vurdering og er også brudd på opplæringsloven -

"§ 9a-1.Generelle krav - Alle elevar i grunnskolar og vidaregåande skolar har rett til eit godt fysisk og psykososialt miljø som fremjar helse, trivsel og læring."

Situasjonen er nå slik at det eneste reelle tilbudet for sønnen til høsten i Trondheim kommune er Dagskolen.
Har vært i kontakt med rektor som sier det må komme et vedtak fra hjemmeskole om det skal være mulig. Problemet er at hjemmeskole nå er en for oss helt ny ungdomsskole, en skole som ikke kjenner saken, har sakspapirer eller sakkyndig vurdering eller annen info, det blir da bare et nok forsinkende ledd i en alt for prekær situasjon. Min sønns psykiske helse har allerede blitt kraftig skadelidende og betraktelig forverret av kommunens mangel på tilbud og handlekraft, og nå er det på tide at noen tar tak, rydder opp og tar de avgjørelsene som må taes på et overordnet nivå for å sikre min sønns psykiske helse og hans muligheter for å kunne vokse opp og bli en ressurs i samfunnet. Han har allerede tapt for mye av sin barndom pga et system som ikke fungerer og enkeltmennesker i systemet som ikke gjør jobben sin. Han må nå få slippe nok en gang å sitte i usikkerhet ang skole og framtid, så dette haster med å få ordnet. Han må nok et skoleår få slippe å sitte i ensomhet og isolasjon med selvskading og suicidale tanker!
Man MÅ ikke ha et vedtak fra en hjemmeskole for å få plass på dagskolen, det er i utgangspunktet utøvende praksis men er ikke lovhjemlet framgangsmåte. Å skaffe sønnen min et reelt skoletilbud i kommunen handler nå rett og slett om vilje, eller mangel på sådan, fra Trondheim kommune.
Nå er det på tide at noen med overordnet myndighet stepper inn, altså kommunalråd for oppvekst og utdanning eller andre med utøvende myndighet.
Dette er og har vært en uholdbar situasjon over alt for lang tid, som har fått store ringvirkninger både for sønnen og resten av familien og jeg akter ikke å godta at min sønn blir "leflet" slik med av kommunen noe lengre!
Fylkesmann, Sivilombudsmann, Oppvekstkontor, Kommunalråd for oppvekst og utdanning og Kunnskapsdepartementet er orientert om saken, men tydeligvis til ingen nytte. Det er ihvertfall ingen initiativ eller tegn på ønske om å rydde opp i dette så langt.

Hva skal skje før sønnen min får hjelp? Hva skal til for å gi min sønn et verdig liv og livskvalitet? Den dagen vi mister ham til depresjonen og suicidaliteten, noe som i høy grad er en reell risiko, hvem skal hjelpe han da?

 

http://episteme.blogg.no/1369302799_pent_brev_til_landets.html

-Dette brevet ble sendt ut til landets politikere både på kommunalt og statlig nivå i 2013. Vi fikk mange tilbakemeldinger fra både private og det offentlige, tilbakemeldinger som uttrykker medlidenhet for situasjonen, men handlekraften fra det offentlige har vært omtrent ikkeeksisterende. Så jeg spør igjen, Hvem skal ta ansvar?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

episteme

episteme

38, Trondheim

Det blir i alle fall ett blogginnlegg. Mitt aller første, og mest sannsynligvis mitt aller viktigste. Muligens også det siste, det får tiden vise. Veien blir til mens man går, ikke sant?

Kategorier

Arkiv

hits